I vitenskapens, religionens og folketroens navn: Erik Pontoppidans natursyn i Norges Naturlige Historie fra 1752-53

Denne oppgaven er en et studie i hvordan Erik Pontoppidans natursyn fremstår i hans verk Norges Naturlige Historie fra 1752-53. Erik Pontoppidan var en dansk prest, som fra 1745-1754 var biskop i Bergen, hvor han blant annet skrev det naturhistoriske verket, Norges naturlige historie. Denne oppgaven tar for seg å studere hvordan natursynet fremstår i utvalgte deler fra bind 1 og 2, da spesielt fjellene, havene og luften i bind 1 og bjørn, lemen, ulv og fisk fra bind 2, men sjømonstrene havmenn, sjøorm og kraken. Natursynet fremstår i oppgaven som delt, og er avhengig av hva slags kilder Pontoppidan har hatt tilgang til, samt om det er snakk om det geovitenskapelige eller om det er snakk om det zoologiske ved naturen. Han veksler mellom å bruke vitenskap, religion og folketro som sin basis for forståelsen av naturen, og natursynet påvirkes deretter. Pontoppidans natursyn ved det zoologiske fremstår både besjelet og ubesjelet, både animistisk der naturen virker å være besjelet i kraft av seg selv uavhengig mennesket, men også mekanisk, der naturen virker å være drevet av rene instinkter eller systemer, alt avhengig av hvilken del av naturen det er snakk om. Den geovitenskapelige delen av naturen virker å være besjelet gjennom at naturen er skapt av Gud, men Gud er også trukket ut av naturen, der den geovitenskapelige delen av naturen fungerer som en ressurs for det levende. Natursynet fremstår imidlertid som at alt ved naturen har en hensikt, og alt skjer etter Guds vise plan, der Guds skapelse er innretninger som fungerer slik Gud har tiltenkt, slik at det ikke er det levende, verken dyr eller mennesker, som har tilpasset seg naturen. Den geovitenskapelige delen av naturen virke således å besitte et iboende formål for det levende, en gudommelig hensikt, og virker gjennom det å være besjelet, slik at Pontoppidans natursyn således står i motsetning til for eksempel Descartes, som postulerte at naturen var et bevistløst objekt uten formål som måtte gis et formål. Grad av besjeling virker imidlertid å være avhengig hva slags eventyr og folketro som opprinnelig er tilknyttet dyrene. Det vil således si at Pontoppidans natursyn virker å variere i forhold til lokalbefolkningens naturforståelse, der det først og fremst er fra allmuens vitneforklaringer han får kunnskap om dyrene. Hans natursyn står imidlertid i kontrast til den generelle utviklingen mot et mekanisk natursyn fra gjennom renessanse og frem mot opplysningstid.